Marshmallow-eksperimentet eller Marshmallow-testen har inspirert mange som er interessert i atferd, og menneskers evne - eller manglende evne til å ta rasjonelle valg.

Tidlig på 60-talet gjennomførte den amerikanske psykologen og forskeren Walter Mischel og Ebbe Ebbesen et eksperiment i barnehagen ved Stanford University. En gruppe unger i alderen fire til seks år fikk følgende oppgave: «Enten kan du få spise godteriet som ligger på tallerkenen foran deg med det samme, eller så kan du vente litt. Dersom du klarar å vente til jeg kommer tilbake, vil du få to stykker godteri.»

Alle ungene sier selvfølgelig at de vil vente. De vil ha to marshmallows, heller enn én. Men eksperimentet viste at bare et mindretall av ungene faktisk klarte å vente de minuttene som skulle til for å doble utbyttet. Den ene ungen etter den andre viser seg å ikke ha selvkontroll nok til å vente. De putter godteriet i munnen og - de fleste ser ut som om at de angrer seg like etterpå. Noen få spiste sin marshmallow med det samme, og kun 30% klarte å vente lenge nok til at de fikk én til.

Eksperimentet som nå kalles Marshmallow-testen avdekker på en enkel måte hvilke barn, som på et tidlig tidspunkt i livet er i stand til å utsette sin belønning/behovstilfredsstillelse. Det interessante er hva dette betyr for barna på veien gjennom livet fra barn til voksen. Hvordan påvirker det utdannelse, jobb, lønn, familie?

Forskerne foretok en spennende etteranalyse 28 år senere, i 1988, 
I Marshmallow testen beskrevet på Wikipedia gjengis det mange interessante funn. Blant annet er det tydelig korrelasjon mellom de som klarte å utsette å spise marshmallows, og senere karakter-nivå på skolen, jobb- og lønnsnivå. 

En viktig detalj, som forskerne først senere forsto betydningen av er at forsøkspersonene har tillit til at testeren kommer tilbake, og at de VIRKELIG får sin belønning. En senere undersøkelse (2012) viste at barna som som visste at de kunne stole på testeren i stand til å vente 4 ganger så lang tid (12 minutter). Til sammenligning hadde de som følte at de ikke kunne stole på testeren, betydlig større sannsynlighet for å spise godteriet. 

Her kan du se en kort video som viser hvordan de gikk frem. Viljestyrke er ikke enkelt! :-) 

For seks år sidan publiserte psykologen Terrie Moffitt en tilsvarande studie av hele 1000 unger i New Zealand. Forskarane fulgte personene fra fødselen og frem til de var 32 år gamle. Ungene som tidlig viste høy selvkontroll, vokste opp med bedre fysisk helse, mindre grad av fedme og bedre tannhelse. Unger med mindre selvkontroll fikk jobber med lavere lønn og de eide sjeldnere sin egen bopel. De hadde mindre sparepenger i banken, og satte sjeldnere av pengar til pensjon.

Konklusjonen er at utsatt belønning lønner seg i lengden, innen alle områder.
Likevel så er det majoriteten 66% som velger øyeblikkelig belønning.

Hvordan tror du det ville gått med dine barn? 
Ville ditt barn klart Marshmallow testen?

Jeg har selv to barn. Gutter. De er nå 6 og 7 år gamle. 
Jeg fikk dem begge "testet", når de var 5 år gamle.

Hvordan klarte mine barn seg på Marshmallowtesten?
- Den ene strøk, udiskutabelt. Han holdt ikke 30 sekunder.
- Den andre besto, med glans. Jeg tipper at han kunne ignorert den i en halvtime.

Jeg opplever at det er stor forskjell på guttene i hverdagen. 

Den ene, han som strøk, er en opportunist - som forsøker å maksimere sin behovdekning, hele tiden.
Han aksepterer ikke nei for et nei, han prøver alternative fremgangsmåter. Han gir aldri opp, hvis det er noe han har lyst på. Han er god til å nekte/utsette å gjøre det han ikke har lyst på.

Den andre, han som besto, er mer tilbøyelig til å følge regler. 

Et morsomt eksempel siste uke var at én av guttene spurte om han kunne få en kjeks, i går. Han fikk en kjeks. Den andre gutten kom kort tid etter og spurte om han kunne få ti kjeks. Når han fikk nei, så spurte han om åtte, fem, tre, to, før også han gikk avgårde med én kjeks. Hvilken gutt tror du det var?

Jeg elsker naturligvis begge mine gutter like høyt. Jeg digger at de er ulike. Du har sikkert skjønt at jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av atferd, atferdsøkonomi og hvordan vi kan trigge atferdsendring. Sagt på en annen måte: Jeg ønsker å avdekke hvorfor vi gjør de tingene vi gjør, og ikke gjør det vi ikke gjør.

Hva kan vi påvirke? 
Hvordan kan vi påvirke?

Mine gutter skal få lov til å velge sin vei.
Jeg er veldig spent på hva de kommer til å velge, og hva de har i vente. 
Jeg er veldig spent på om resultatet fra marshmallowtesten kommer til å predikere noe, for mine barn.

Det bringer oss over på neste spørsmål, som er noe jeg tenker på.

Hvordan er det med barna våre i Norge nå?

Hvordan kan vi lære våre unger evnen til å utsette sin behovstilfredsstillelse når så mange får det de ønsker seg uten å måtte spare? Hvordan kan vi lære ungene kunsten å glede seg til noe, i en tid der mange foreldre ikke aner hva de skal gi til barna sine til jul, eller neste bursdag? De har jo alt?
Og ikke minst: Hvordan kan vi lære ungdommene våre å ikke bruke pengar de ikke har, når de blir bombardert med tilbud om fristende forbrukslån? Instant gratification, pay later! Det er ikke sunt!

Selv om det er umulig å forestille oss hvilken faglig kompetanse som vil være viktig tyve år fram i tid, er jeg trygg på en ting: Morgendagens arbeidstakere kommer ikke i posisjon til å kunne velge uten viljestyrke og gjennomføringsevne.

Jeg ønsker å rette en takk til Jan Erik Kjerpeseth, som la grunnlaget for denne artikkelen. Han skriver at han, som far "må tole å vinne kåringa om kven som er kjipast i verda".

Vi er mange foreldre som er "kjipest i verden" i våre barns øyne, når vi velger å nekte dem lørdagsgodteri tre ganger i uken og de nyeste lekene fra Marvel, Mattell og Disney - hver måned, og et tydelig nei når de vil spille Fortnite eller GrandTheftAuto.

Det eneste vi kan gjøre, sannsynligvis, er å fortsette å være der for barna våre, som ansvarlige rollemodeller, og tørre å ta valg som innebærer at vi ikke til enhver tid er favorittpappa eller -mamma.

Det samme gjelder for øvrig for ledere og andre omsorgspersoner. Lykke til!

Til syvende og sist er det ikke noen som har tatt skade av å utsette belønning. Snarere tvertimot!

Helt avslutningsvis, ønsker jeg å gjøre deg oppmerksom på denne korte artikkelen:
Kan du forbedre din evne til å ta fornuftige beslutninger?